Liana Evans har skrevet et veldig interessant blogginnlegg om hvorfor Barack Obama vinner stadig større oppslutning blant yngre velgere i det amerikanske presidentvalget 2008. Sosiale medier er selvfølgelig nøkkelordet for dette innlegget, og forståelsen av hvordan man skal kommunisere på denne arenaen.
Evans viser til valgkampsundersøkelser som er gjort, som viser at Obama uten tvil klarer å engasjere den unge velgermassen. Mens valgforskerne er usikre om hvorfor, så er Evans skråsikker på at det er en klar sammenheng med valgkampene som er ført i sosiale medier.
Hun tror samtidig (og dette er et spennende poeng) at disse stemmene mest sannsynlig ikke automatisk overføres til Hillary Clinton, dersom hun skulle bli demokratenes presidentkandidat. TV, radio, annonser og lokale nyhetsmedier, kan ikke engang sammenliknes når det gjelder effekten sosiale medier har på unge velgere, skriver hun.
Evans mener det er en klar forskjell på hvordan de to kandidatenes kampanjeapparat bruker sosiale medier:
Hillary Clintons kampanje i sosiale medier
Oversikten under viser hvilke sosiale medier Clinton bruker i sin valgkamp:
Dette viser klart at Clinton bruker de største og mest kjente sosiale mediene. Evans skriver også at selv om kampanjeapparatet har klart å bygge store nettverk innefor hver av disse kanalene, så har Obama nesten to-tre ganger mer enn den gamle førstedamen.
Grunnene til dette, skriver Evans, er at måten man kommuniserer på, bærer preg av gammeldags markedsføringstankegang. Clinton prøver å kontrollere budskapene, og snakker til brukerne i de sosiale nettverkene. Kampanjen har altså ikke klart å kommunisere med massene, men bruker sosiale medier for å plassere de samme blogginnleggene og pressemeldingene som man finner alle andre steder.
Clinton blir dermed ikke oppfattet som “ekte”. All kommunikasjon er styrt og selger samme glansbilde som i de tradisjonelle mediekanalene. Hun blir oppfattet som for korrekt. Dette fungerer dårlig i sosiale medier.
Barrack Obamas kampanje i sosiale medier
Obamas kampanjeapparat har i motsetning til Clinton, kjørt et annet løp i sosiale medier. Der Clinton har benyttet de større sosiale nettverkene, engasjerer Obamas apparat seg også i de mindre og mer nisjepregede nettsamfunnene. Slike nisje-nettsamfunn har flere engasjerte og dedikerte medlemmer, enn sine mer kommersielle konkurrenter, skriver Evans.
Den store forskjellen mellom Clinton og Obama er imidlertid at kampanjeapparatet til Obama faktisk fører en dialog med sine støttespillere og nettverk i de sosiale mediene.
Det blir skrevet nye, ferske blogginnlegg i hver profil – i motsetning til Clinton som dumper de samme overalt.
Spesielt på YouTube kan man se hvordan de to presidentkandidatene skiller seg fra hverandre. Mens Clinton har offisielle, kontrollerte videoer, slipper Obama også til “amatørvideoer” av han på sin kanal. Kampanjeapparatet legger ut videoer fra kampanjereisene, “behind-the-scenes” og fanger de ekte og naturlige øyeblikkene.
Dette er med på å forme Obamas identitet, ved å tilby brukerne eksklusivt materiale av mannen som kan bli USAs president de neste fire årene. De føler at de lærer han å kjenne, og han føles ekte, åpen og menneskelig. Dette setter unge velgere pris på, spesielt når man opererer i de sosiale mediekanalene.
Dette er noe norske politikere bør lære av i tiden frem mot neste valg i 2009. Obamas kampanjeapparat forstår mekanismene i sosiale medier, og hvordan man skal kommunisere for å skaffe oppslutning og engasjement blant unge velgere. Kommunikasjonen og markedsføringen må løfte blikket fra printannonsen og TV-reklamens fastgrodde spor, og lære denne nye mediekanalen å kjenne.
Det kan man kun gjøre, om man selv er en del av den… Håper noen fant blogginnlegget til Evans like interessant som meg. Kanskje er det noen synspunkter på temaet også?
