Det har lenge blitt lagt ut valgkampvideoer på YouTube. ObamaGirl var jo en skikkelig slager for flere uker siden. Nå har Jack Nicholson stilt opp for Hillary Clinton for å vise sin støtte gjennom noen sammenspleisede klipp fra ulike filmer han er med i. Filmen ble publisert for bare et par dager siden, men har ikke nådd mer enn i overkant av 160.000 visninger i skrivende stund. Er det på YouTube demokratenes presidentkandidat-kamp skal avgjøres? I så fall ligger Obama et lite hestehode foran med hjelp fra “ObamaGirl” og Will.i.am…
Det brukes i disse dager millioner av dollar på amerikansk valgkamp. Nettet og sosiale medier har aldri vært en så viktig kanal i Presidentvalgkampen, som den er i år. Blogging, Facebook, MySpace, og ikke minst YouTube har vært en av de viktigste mediekanalene for å rekruttere og engasjere velgere over hele USA.
PR-apparatet rundt Obama er nå godt i gang med å skape en kultstatus på størrelse med Malcolm X, Martin Luther King, og andre historiske rettighetsforkjempere i USA, rundt sin presidentkandidat. Sosiale medier, som YouTube blir heftig brukt, og selv om de ikke går god for alle virkemidler, har de utvilsomt en finger med i spillet.
Den nyeste videoen nå, er Will.i.am som har samlet en rekke artister som støtter Obama – og som synger over hans tale, hvor han med retorisk glans får tilhørerne til å gjenta budskapet; Yes we can.
Denne videoen er sett nærmere 5 millioner ganger ila. 6 dager på YouTube. Og har fått enorme mengder kommentarer.
Dette er noe annet enn den satiriske landeplagen “I Got a Crush…On Obama” By ObamaGirl postet av barelypolitical, som har blitt parodiert av samtlige presidentkandidater. Denne videoen er sett 6 millioner ganger bare på YouTube, og har fått internasjonal omtale i en mengde medier. Dette er et mer useriøst frieri, med innslag av humor, sex og en utrolig vakker jente. Og med denne videoen ønsker vi alle god helg!
Techcrunch kaller dette stuntet for den største bløffen i Facebook sin historie. Det hele begynte med Facebook-applikasjonen ePresident, som stilte spørsmålet: Are you the next president of Facebook? En 28 år gammel franskmann bestemte seg for å stille til valg, og hadde i løpet av kort tid også utviklet et eget valgkampsprogram.
Valget i seg selv var selvfølgelig bare tull. Likevel, eller kanskje på grunn av dette, klarte Arash Derambarsh å rekruttere over 90.000 stemmer fra 140.000 som hadde innstallert Facebook-applikasjonen. Dette brukte han til å skaffe seg redaksjonell omtale i noen deler av den franske pressen. Det pressen imidlertid ikke visste, var at valget var en bløff. Facebook hadde på sin side aldri utlyst denne stillingen, men kildekritikken fra de franske mediene uteble.
Dermed begynte mediespiralen for fullt. De største franske mediene hev seg på saken, og presenterte Derambarsh som ny Facebook-president. Aviser, TV og radio kastet seg over den veltalende “nye presidenten for Facebook”. Derambarsh ble folkekjendis over natta i Frankrike. Ingen henvendte seg til direkte til Facebook for å finne opplysninger om dette faktisk var sant. Da Derambarsh ymtet frempå at han nå hadde mulighet til å nå over 100 millioner Facebook-brukere, begynte imidlertid folk å bli skeptiske (Det er jo i hvert fall ikke mer enn 61 miilioner brukere på Facebook). I blogosfæren oppsto det en lattermild stemning over denne åpenbare bløffen, og hvordan den franske pressen hadde gått fem på – uten å sjekke fakta eller bakgrunnen i saken. En enkel telefon til Facebook-administrasjonen kunne avfeid hele mediehysteriet.
Da bløffen ble avslørt kom det frem av undersøkelser at journalistene og mediene kun hadde skrevet om saken fordi alle andre gjorde det. I Norge skrives det nesten daglig om Facebook. Personlig har jeg stor tro på den norske pressens evne til å tenke kritisk og gjøre grunnleggende bakgrunnsresearch. Ikke alle saker er like interessante, men de er i hvert fall sanne. …eller det får vi i hvert fall håpe
